På mine lange reiser, får jeg tid til å lytte til litt forskjellig, både nyttig og unyttig. Nå har jeg hørt gjennom Dag O Hessens bok, «Historien om universets mest spektakulære oppfinnelse». Denne oppfinnelsen er altså livet.
Det er i Dag O Hessens verden ikke plass for en skaper. Det vurderes ikke engang. Han deler vitenskapens dogmatiske tro på evolusjon.
Ingenting er så vanskelig for evolusjonister som å forklare livets opprinnelse. Darwin startet med at livet eksisterte, og prøvde å forklare artenes opprinnelse. Den historien tror vi heller ikke på, og den bygger ikke på udiskutabelt fakta. Det finnes f.eks. ingen observasjoner som bekrefter at en art utvikler seg til en annen. Det finnes heller ingen eksempler på at mutasjoner har framskaffet ny informasjon i genene. Men jeg går ikke dypere inn i det her.
Ingenting er mer uforklarlig enn livets opprinnelse. Aldri har de klart å skape liv på et laboratorium. De har heller aldri klart å gjenopplive en eneste død celle. Overfor døden står mennesket helt maktesløst. Likevel hevder evolusjonister at livet har oppstått av døde ved tilfeldige kjemiske prosesser en gang for 3,5 – 4 mrd år siden.
Dag O Hessen innrømmer at en den alle enkleste celle er ganske så imponerende. Selv det enkleste liv, består av minst en slik celle. Den er mer komplisert enn noen maskin menneske noensinne vil klare lage. Det langt overgår får fatteevne når vi skal prøve å beskrive hvordan en celle fungerer. Og alle ingredienser i cella må være til stede samtidig. Ja, hvordan kan det skje av seg selv? Dag O Hessen medgår at det framstår som et nesten-mirakel. Men bare nesten, understreker Hessen.
Hessen bruker bildet med fingerbølet for å forklare at et nesten-mirakel ikke trenger å være et mirakel. Det bare ser sånn ut.
Tenk deg at du ser et fingerbøl med en ert i, og så får du høre at den erten er kastet ut fra et fly. Da var det jo ganske så fantastisk å treffe i et fingerbøl. Men om vi kastet milliarder av erter fra flyet, og fjernet alle som ikke traff, så er det jo ikke så fantastisk lenger. Det bare ser sånn ut, siden vi har fjernet alle ertene som ikke traff. Slik fjerner historien alle mislykkede forsøk, og tar vare på de vellykkede.
Jeg har lekt meg litt med tall. Er bildet med fingerbølet sammenlignbart med at liv blir til?
Fingerbøl måler ca 1 cm2. Gir vi oss selv en margin på en kvadratkilometer, vil vi få plass til 10 milliard fingerbøler på det området. Hiver vi da ut en ert fra flyet, vil det være stor sannsynlighet for å treffe i en av dem om vi sikter litt fint. Deretter fjerner vi alle fingerbøl vi ikke traff, og så ser det hele ut til å være et lite mirakel. Tenk å kaste en ert fra et fly, så treffer vi oppi et fingerbøl!
Livets byggesteiner er aminosyrer. Ved hjelp av aminosyrer kan vi bygge proteiner. Disse kan igjen brukes til å bygge celler. Et ganske lite protein består av minst 100 aminosyrer. Det er gjort forsøk på at aminosyrer kan dannes ved tilfeldige prosesser, gitt at de rette grunnstoffer finnes og det tilføres energi som et lyn-nedslag eller lignende. Stanley Miller gjorde et berømt forsøk på det i 1952. Men aminosyrer kommer i to versjoner, en venstre- og en høyrehånds versjon. Livets proteiner kan kun bygges av den ene typen. Men i Millers forsøk kom disse to versjonen i like stor mengde. Og for å gjøre historien kort. Sannsynligheten for å få 100 riktige aminosyrer er 1/10 ^30. Et ett-tall og 30 nuller. Det er det samme som å slå mynt og krone, og få krone hver gang 100 ganger på rad.
Hvordan kan vi sammenligne den sannsynligheten med fingerbølet? Sannsynligheten for å treffe i fingerbølet, er 1/10 ^10. Sannsynlighet for å få et protein på 100 riktige aminosyrer er 1/10 ^30. Det vil si at vi må plassere et fingerbøl på en ukjent sted på jordens overflate. Og så skal du fly tilfeldig rundt, og så kaste en ert ut og denne skal treffe fingerbølet. Enda er vi ikke i nærheten av samme sannsynlighet. Vi må ha minst 200 tusen milliarder jordkloder, og så plassere ut et fingerbøl på en av dem! Så skal vi fly tilfeldig rundt, og kaste en ert ut. Og du får ikke veldig mange forsøk. Selv med en evolusjonistisk tidsskala, er tiden ganske kort.
Da nærmer vi oss sannsynligheten av at det dannes 100 riktige aminosyrer. Men enda har vi ikke et protein, bare byggesteinene. Jon C. Lennox har regnet ut at sannsynligheten for å få et protein er på 10 ^ 60. Det er et tall vi ikke klarer å forstå. Og fortsatt har vi lysår igjen før vi nærmer oss en celle.
Men den som ikke vil tro, vil ikke overbevises av slik matematikk. Finnes det bare en aller minste mulighet til å forklare livets opprinnelse uten Gud, vil den vantro velge det. Og finnes det ingen mulighet, så vil de heller ikke da velge Gud som Skaper, de vil lete etter en mulighet til de finner den. Paulus ord i Romerbrevet gjelder mer nå enn noen gang:
«For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning.» Rom 1,20.
Ole Andreas Meling
