KrF har vært den kristne grasrota sitt parti. De er som et speilbilde av kristenfolket. Et splittet KrF speiler et splittet kristenfolk. Et tåkete KrF speiler et tåkete kristenfolk. Når KrF liberaliseres, kommer det av at kristenfolket allerede er liberalisert. KrF er avhengig av oppslutning. De henter både medlemmer og stemmer fra en grasrot. Denne har for KrFs del i stor grad vært bekjennende kristne.
KrF har lenge talt uklart om abort. De har sagt de er uenige i dagens abortlov, men ikke vært tydelige på sitt alternativ. De har vært tydelige på at de ikke vil liberalisere loven, men ikke på hva de selv mener om abort. De mange dilemma knyttet til abort, har fått stadig større vekt, og barnets verdi mindre vekt. Nå brygger det opp til debatt igjen, og flere tar til orde for å endre primærstandpunkt. Noen tar til ordet for at de ikke lenger ønsker å endre dagens abortlov.
Dagens abortlov sier ja til å drepe barn som enda ikke er født, men som er skapt av Gud og villet av Gud. Guds bud trer ikke inn først etter 12 eller 22 uker. De er satt til å verne oss fra befruktning til død. Dette standpunkt er så viktig, at det vil være bedre om KrF fikk ingen stemmer ved valget enn at de går inn for å tillate abort. Dette er et av de prinsipper som ikke kan vike. Her skal Guds bud styre vår tenkning.
Bibelens standpunkt er utvetydig. Guds bud er korte og lette å forstå. Du skal ikke slå i hjel. Budet kan ikke misforstås. Barn i mors liv skal ikke tas livet av, uansett dilemma. Det eneste er når liv står mot liv, og mors liv står mot barnets liv. Kristen nestekjærlighet skal i stedet lete etter muligheter for å løse de ulike dilemma på annet vis. At noen utfører abort på ulovlig vis, er ikke et argument for å tillate det utillatelige.
Det er ikke ufarlig å være politiker. En politiker må ta mange kompromisser. Deretter skal de argumentere for en slik felles enighet. Det farlige med kompromisser, er at en over tid mister engasjement for sitt primærstandpunkt. Kompromisset blir det nye primærstandpunkt. De er også hele tiden avhengig av oppslutning, og står i fare for å vike fra sine prinsipper på bekostning av å få flere stemmer.
Det er med stor uro vi noterer oss denne debatten i KrF. Slike debatter har en tendens til å ende i en liberalisering. Men jeg vil ikke her først og fremst rette skytset mot KrF. Hva hadde skjedd om KrF hadde gått inn for å fjerne dagens abortlov og forbudt all abort så sant det ikke står om mors liv? Ville de da fått større oppslutning? Noen få ville kommet til og andre hadde sluttet å stemme på dem. Det er ikke en sak som engasjerer mange. Vi har mer enn nok med å gjøre livet litt mer komfortabelt for oss selv, så får de ufødte barna kjempe sin egen kamp.
Alvoret er stort for hvert barn som ikke får se dagens lys. De utsettes for lovlig, men fatal vold. Men alvoret er også stort for den som ikke lenger vil rope ut og kjempe for dem.
Nei til abort burde vært den store vinnersaken. Det burde være den saken som rystet nasjonen, og som gjorde at vi alle gikk på gaten i protest. En «Ja-til-livet» aksjon i dag, samler gjerne 20-30 mennesker. Det er ingen vinnersak for KrF. Det skulle det vært.
Eli Wiesel skriver:
En mann gikk rundt i Sodomas gater for å mane folket til omvendelse. Men ingen brydde seg om ham. Likevel fortsatte han med å rope.
– Du mann i Sodoma. Hvorfor roper du om folkets synd. Ingen hører på deg!
– Jeg roper ikke for at jeg tror folket forandrer seg, men jeg roper for at folket ikke skal forandre meg!
Ole Andreas Meling
bilde: adobe stock
