Over oss i sommernatten danser svalene. Noen av dem er antagelig ikke mange ukene gamle. En gang leste jeg at når svalen føler seg truet av ville dyr som nærmer seg reiret, lager den en spesiell varsellyd. Lyden alarmerer andre voksne svaler i redene rundt og sender dem ut, sirklende over trusselen.
Vi er på hjemmebesøk hos en storfamilie i Cataluña. Det er mange menigheter her i byen, forteller bestemor «Rosa». Mange av dem spretter opp som paddehatter og forsvinner igjen like fort som de kom. Fordi pastoren flytter eller kanskje fikk en ny visjon. Sammen med mannen har Rosa nå bodd mange år i Spania. Døtrene kom hit først, og sammen med barnebarna bidrar de til at denne byen nå føles som hjemme. Selv om savnet til hjemlandet i Sør-Amerika i blant er stort. Etter at menigheten de gikk i hadde det Rosa beskriver som en «usunn utvikling», har de blitt med i en mer tradisjonell menighet som ble stiftet for flere tiår siden. Her er flertallet spanjoler, og noen ganger forkynnes det på katalansk.
Fra ugress til oase. Drabantbyen, som er på størrelse med Kristiansand, kan ikke skilte med de store attraksjonene. I bil er det ikke mer en enn halvtimes tid inn til Barcelona. Likevel er det de færreste av innbyggerne som har trådt over dørstokken til de største turistattraksjonene som La Sagrada Familia, Camp Nou eller Parc Güell. Til det er billettprisene altfor høye for fabrikkarbeiderne som utgjør den største yrkesgruppen i området.
Familien til Rosa har bakgrunn fra den lutherske kirken i hjemlandet sitt. De gir uttrykk for at de setter stor pris på besøk fra Sarepta. Alle har de gode minner fra tiden i den lutherske kirka hvor de fikk et livsforvandlende møte med Jesus og siden blant annet fikk være med å reise et kirkebygg på hjemplassen. Sammen får vi denne ettermiddagen lese om og minne hverandre på «løftet om liv i Kristus Jesus» (2 Tim 1,1).
Etter bibelstudiet får vi bli med på en rusletur i den store hagen. En gang var dette en åker full av ugress, avslører ektemannen Juan. Han legger ikke skjul på at det er mange timer med svette og luking som ligger bak slik hagen nå framstår. Her finner vi frukttrær av ymse slag, poteter, mais og gresskar. Rundt oss står det høyreiste boligblokker, i den ene retningen dominerer tårnene på såpefabrikken som gir arbeid til et par hundre arbeidere.
Pip og klynk. Over oss i sommernatten danser svalene. Noen av dem er antagelig ikke mange ukene gamle. En gang leste jeg at når svalen føler seg truet av ville dyr som nærmer seg reiret, lager den en spesiell varsellyd. Lyden alarmerer andre voksne svaler i redene rundt, og sender dem ut, sirklende over trusselen.
Kanskje var det denne pipelyden kong Hiskia tenkte på i sin takkebønn etter at Gud hadde gjort ham frisk fra en dødelig sykdom.
Jeg piper som svalen og trosten, jeg klynker som en due.
Jesaja 38,14
Hjelpeløs ser jeg mot det høye.
Herre, jeg er presset, gå god for meg, du!
Kort tid før han ble dødssyk var han omkranset av fiender. Assyrerkongen Sanherib omringet Jerusalem og da trusselbrevet kom til Hiskia «gikk han opp til Herrens hus og bredte det ut for Herrens ansikt».
«Jeg har hørt din bønn og sett dine tårer», sier Gud til Hiskia gjennom profeten Jesaja (38,5).
Han som ser. Tilbake rundt bordet i hagen blir vi sittende og snakke. Familien til Rosa har mye å glede seg over. Men fjoråret ble et tragisk år, forteller hun. Flere av familiemedlemmene i hjemlandet mistet livet i pandemien. Det var fortvilende å sitte på andre siden av jordkloden og få beskjeden om at sykehuset i hjembyen var gått tom for surstoff. Senere på høsten ble svigersønnen drept i en trafikkulykke. Og et annet nært familiemedlem forlot kirken. Det har blitt mange tårer.
Midt i sorgen erfarer Rosa likevel en Gud som hører bønnene hun ber og «ser tårene». Gjennom et langt liv, og spesielt de siste årene, forteller hun om hvordan Gud har velsignet henne og familien og hvordan det vonde som har skjedd i noen tilfeller også har åpnet dører til noe som ble godt.
Klokken har rundet midnatt i det vi takker for oss og forlater heimen til Rosa. Vi kjenner oss velsignet over å ha fått møte denne fine familien og takknemlige for påminnelsen om at vi har en Far i himmelen som har omsorg for oss enten vi piper eller brøler til ham.
Se, til fred ble det bitre,
Jesaja 38,17
det som var så bittert for meg.
Du har reddet min sjel
fra ødeleggelsens grav.
For du har kastet alle mine synder
bak din rygg.
