Når vi debatterer, skal vi da bruke allmenne argumenter eller begrunne det ut i fra Bibelen? Allmenne argumenter baserer seg på hva vi mener vi er best tjent med, basert på fornuftig refleksjon. De begrunnes ikke med Bibelen, men utfra logikk og rasjonell tekning.
I den offentlige debatt brukes stort sett bare allmenne argumenter idag. Bruker du bibelske argumenter, blir du lett sett på som uselvstendig og dum. Bare å presentere seg som konservativ kristen i en debatt, kan gjøre at dine argumenter blir mindre lyttet til. En slik kristen mistenkes med en gang for å være styrt av Bibelen, og ikke bare rasjonell tenkning. Selv om han kommer med gode, allmenne argumenter, så vil det likevel veie sterkere om en ikke-kristen fremmet de samme argumentene. Når en ikke-kristen argumenterer mot abort, blir det ofte mer lyttet til enn når en kristen argumenterer mot abort. Den ikke-kristne oppleves som selvstendig, den kristne som uselvstendig.
En kristen har i mange spørsmål Bibelen som kilde for sine meninger. Men i den offentlige debatt, føler han seg tvunget til å «oversette» disse argumentene til «allmenne» argumenter. «Bibelvers betyr jo ikke noe for de som ikke tror på Gud», blir det hevdet.
Allmenne argumenter kan være gode så langt de rekker. De har derimot klare svakheter. Det ligger ingen autoritet i dem, og de svekkes fort.
På 1990-tallet var det mange politikere som var imot partnerskapsloven. Noen argumenterte slik: «det er ikke naturlig». Da argumenterer en utfra at det ikke er vanlig, og at det oppleves rart. Nå er det blitt langt mer vanlig, og det oppleves ikke lenger rart. Argumentet er blitt svekket.
Det ble også argumentert med at det er best for barna å vokse opp i familier med mor og far. Derfor fikk de f.eks. ikke rett til adopsjon i 1993. Jeg tror det er helt riktig. Det vil alltid være et savn om den ene av foreldrene ikke er der. Det gjelder ved skilsmisser og ved dødsfall. Og det vil gjelde når barn blir planlagt inn i slike forhold. Det er best for barn med både en mor og en far.
Men argumentet er likevel svakt. Det kommer i disse tider flere vitnesbyrd fra barn som har vokst opp i hjem med to foreldre av samme kjønn, og de forteller om en fin barndom. Skulle vi som argumenterer med «best for barnet argumentet» bli skuffet over det? Skulle vi helst ønsket at de fortalte hvor fælt de har hatt det?
Det kan framføres statistikker som viser at skilsmissetall er større blant homofile, og at psykiske problem er større i slike familier. Men det kan også vises til mange som holder trofast sammen og er harmoniske og omsorgsfulle.
De allmenne argumentene er en usikker grunn å stå på. Vi står overfor et sterkt ideologisk bombardement som krever at vi har en sikrere grunn å stå på. Vi bombarderes med argumenter som: «Skal ikke folk få elske hvem de vil? Er ikke kjærlighet mellom to mennesker flott uansett? Vi må være tolerante. Pride feirer mangfold». Mange bekjennende kristne som har skiftet syn i homofilisaken, har basert sitt syn på allmenne argumenter som har blitt svekket av dette bomardement.
I mot dette må vi bringe inn det urokkelige, faste argumentet. Det er gitt oss av vår Skaper.
«Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem…. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og forbli hos sin hustru, og de skal være ett kjød». 1. Mos 2,24
Her står det tindrende klart. Gud skapte en mann og en kvinne. De to skal forlate sin far og sin mor, ikke sin far og sin far. Senere ber han oss om å hedre far og mor. Ikke mor og medmor.
De to skal være ett kjød, dvs. ha seksuelt samkvem. Ikke mannen alene eller kvinnen alene. Heller ikke mannen med mannen eller kvinnen med kvinnen.
Gud har skapt det slik. Gud vil at det skal være slik. Å gå på tross av dette, er å gjøre opprør mot Gud. Ofte ser en også logikken og fornuften bak Guds bud, men det er ikke grunnen til at jeg mener det jeg gjør. Grunnen er at Gud har sagt det.
Det er nemlig ingen som er klokere enn Gud. Det er ingen som er i nærheten. Som kristne må vi aldri miste stolthetene over vår Gud, både i kjærlighet og i forstand. Når Jesus var i tempelet som 12-åring, ble de slått av hans forstand. Når Job ble i tvil om Gud hadde kontrollen, spurte Gud han noen spørsmål. «Kjenner du himmelens lover? Fastsetter du dens herredømme over jorden?». Nei, det gjør ikke Job. Men det gjør Gud. Han har satt lover for naturlivet og han har satt lover for menneskelivet.
Så er det en del av å bære Kristi vanære, at vi ikke blir regnet som kloke når vi stoler på Bibelen. Det er likevel svært overmodig å ikke gjøre det. Hvilken kilde har du som er mer troverdig? Skulle tidenes strømninger settes opp mot Gud vår skaper? Skulle min fornuft settes opp mot Hans? Nei, Guds Ord kan vi trygt tro på. Og vi skal ikke skjemmes av at vi gjør det! Bibelens ord kan ingen ødelegge med «allmenne» argumenter, de står seg til alle tider.
Ole Andreas Meling
foto: Adobe stock
