Jogeir Lianes har skrevet litt om en kamp han har hatt med skolen som barna hans går på. Skolen vil heise regnbueflagget som et symbol på at de støtter Pride. Han besluttet å ta barna ut av skolen den uka regnbueflagget vaiet over skolen. Det koster å ta slike kamper. Det koster for den som konfronterer skoleledelsen og det vil koste for barna som blir tatt ut. Vi vil gi ham stor ros for dette, og støtter ham i denne kampen.
Han kunne tatt en mer forsiktig tilnærming, og argumentert med at han ikke går god for Pride, selv om barna går på skolen. Det er jo ikke foreldrene som heiser flagget, men skoleledelsen. Vi kan ikke binde alles samvittighet til å ta barna ut av skolen når skolen flagger for pride. Men vi fristes alle til å lete etter argumenter for den letteste vegen.
Daniel var ikke nødt til å bøye kne og be med åpne vinduer. Men han ønsket ikke å la frykten for omkostninger styre hans ferd. Han gjorde som han alltid hadde gjort. Det kostet, men bar også rik frukt.
Samtidig illustrerer dette at Pride-flagging setter oss framfor mange nye dilemmaer. Hvordan skal vi forholde oss til det?
Av og til er svaret klart. En kristen kan ikke heise regnbueflagget under noen omstendighet. En kristen kan ikke gå i pride-tog. En lærer og pastor fra Stord kalte det å gå i pride-tog som å rette knytteneven opp mot Gud. Ideologien som regnbueflagget symboliserer, er et gudsopprør. En kristen kan selvsagt ikke gå under et slikt banner. Selv om han argumenterer med at han ikke deler alle meninger som foreningen FRI målbærer, så vil det bli oppfattet slik. Dette kan vi kalle «minimumskravet».
Men kan en lærer delta i en time hvor foreningen FRI er inne og forkynner sin lovløshet? Han kan argumentere med at det ikke er han som står bak, det er rektor som er ansvarlig. Så kan han prøve å komme med sitt vitnesbyrd i etterkant. Det er ikke helt urimelig å argumentere slik. Men oftest vil læreren ikke makte å komme med et vitnesbyrd imot. Det er alltid mange andre voksne til stede i timen, og det er vanskelig å få det til i praksis. Elevene vil tenke at «dette mener skolen, inkludert lærerne». Det vil derfor stå stor respekt av den lærer som nekter å delta i en slik undervisning, uten at vi kan binde enhver lærers samvittighet i saken.
Det er vaktmester sin jobb å heise flagget i kommunen. Kan en kristen vaktmester heise pride-flagget? Igjen kan vi argumentere for den letteste vei. Det er ikke han som har bestemt det. Det er ikke han, men kommunen som flagger. Alternativt kan han velge den veien som vil koste mer. Han kan nekte. Det medfører gjerne en konflikt, og i verste fall at han mister jobben. Men han har etterlatt seg et tydelig vitnesbyrd.
I idretten ser vi også mange slike dilemma. En amerikansk kvinnelig fotball-spiller nektet å spille i landslagsdraktene fordi de hadde regnbuefarger. Det står det stor respekt av. Hun mistet landslagsplassen. Men hva om corner-flagget er regnbueflagget? Kan en fotballspiller delta da? Her er ikke svaret like opplagt. Men vi vil igjen løfte fram den vegen som koster mest. Delta ikke på idrettsarrangement som flagger for pride. Det vil koste. Men det er nødvendig med tydelige stemmer i denne tid.
Hvis alle bare skal følge «minimums-kravet», og ellers alltid søke den letteste vegen, vil vitnesbyrdet vårt bli utydelig. Etter hvert vil også våre meninger lett bli utydelige.
Eli Wiesel begynner en av sine bøker slik: (Her fritt sitert)
«Du mann fra Sodoma, hvorfor roper du om folkets synd. De vil jo ikke høre!
Mannen svarer: «Jeg roper ikke fordi jeg tror folk vil forandre seg, men jeg roper for at folket ikke skal forandre meg»
Ole Andreas Meling
Foto: Adobe Stock
