Ta dere i vare for fariseernes og sadukeernes surdeig, sa Jesus. Fariseerne sto for det loviske, sadukeerne for det lovløse. Begge var religiøse og begge mente at de representerte Guds vilje. Men begge var vranglærere på sitt vis. Og begge hadde det felles at de avviste Jesus. Og Jesus advarer mot dem begge.
Vi hører begge stemmene i dag også. Kanskje er den lovløse stemmen den mest høylytte, så la oss begynne med den.
Den lovløse mener seg å være evangelisk, og advarer mot fariseernes opptatthet av lover og regler. Gud er kjærlighet og vil oss bare godt, sier de. Gud elsker oss som vi er. De kan holde fram skrekk eksempler på streng religiøsitet, og priser seg lykkelig for å ikke være som dem. De kan snakke om «gufset» fra gammel tid, og ser på seg selv som Guds glade budbærere til å advare mot livsfiendtlig kristendom. Eksempler på slike livsfiendtlige holdninger kan være fordømmelse av homofili og samboerskap og avhold fra alkohol. Ofte kan de tegne en karikatur av disse «pietistene», slik at de fremstår som noen rariteter. Kristendom skal være glad og favne gledene som verden gir oss. Slik blir kristendommen attraktiv, kan det bli sagt.
Så kan vi utfordre den lovløse med Bibelens bud. Skal vi ikke overholde dem? Da forsvarer de seg med andre bibelord. Gud er jo kjærlighet! Eller de bortforklarer dem gjerne med at de må forstås i lys av den tid de var skrevet.
Herren har noe alvorlig å si til den lovløse, den som ikke vil holde Guds bud! Bare de kunne høre før det var for sent! «Vik fra meg! For jeg har aldri kjent dere, dere lovløse», Matt 7,23.
Hva så med den loviske? De advarer på sin side mot den lovløse. De skal holde livsstien ren. De skal være nøye med Guds bud. De kan snakke om Guds nåde, men elsker den ikke. De er redd for at denne nåden skal føre til slapphet overfor Guds bud. Jesus blir først og fremst sett på som et forbilde og inspirator til et hellig liv. Han er eksempelet vi skal følge.
Så tales det om hvordan vi skal leve ut vår tro i hverdagen, om å vitne, om å ikke skikke seg lik med verden. Det oppfordres til selvdisiplin når det gjelder bønn og bibel-lesning.
Her kan mye ligne på kristendom, men kan likevel være kristendommens verste fiende: Fariseeren. Ingen skadet Guds rike som fariseeren, den loviske.
Fariseeren hatet han som var tollere og synderes venn. De spottet han som søkte den svake og fortapte. De som lyktes med sine liv, gikk han forbi. Det provoserte dem.
Ja, faktisk er den loviske og den lovløse mer like hverandre enn de er klar over. Begge er fiender av Jesus. Den lovløse liker ikke de strenge ord av Jesus. Den loviske liker ikke hans praktisering av nåde og barmhjertighet mot synderen.
Hvor går veien mellom lovløshet og loviskhet? Her er svaret: Det finnes ingen mellomvei. Det handler ikke om en slags fin balansegang mellom lovløshet og loviskhet. Begge går nemlig egentlig på samme vei. Herren kaller oss inn på en helt annen vei.
Paulus var en fariseer. Han var så lovisk som det går an å bli. Opptatt av regler og bud i alle detaljer. Likevel var han lovløs. Det sier han selv. «Jeg levde engang uten lov». Rom 7,9. Men da loven kom, da døde jeg, sier han videre. Den lov han hoppet over, var budet: «Du skal ikke begjære» Rom 7,7. Innsida er ikke den loviske så opptatt av. Hva andre mennesker synes om en, er viktigst for den loviske. Og andre mennesker ser ikke vår innside.
Begjæret er lysten til det onde. Lysten til utroskap. Lysten til å gjøre et menneske ondt. Lysten til å få ære. Lysten til å framstå bedre enn du er. Lysten til å framstå flink og kristelig. Lysten til å bli misunt av andre mennesker. Lysten til penger. Ære. Makt. Så skjuler du for andre dine dårlige sider, og overdriver det gode. Lysten er med i alt du gjør og tenker.
Da døde Paulus. Hans selvros og egenrettferdighet døde. Jesu uforskyldte nåde fikk reise han opp. Den nåden betalte Jesus for med sitt blod på korset. Ved tro på det budskapet ble han levende. Evangeliet var ikke bare en ny regel som skulle holdes, slik det er for den loviske. Evangeliet er for dem en av de mange læresetninger som de skal holde for sant, derfor hevder den loviske hardnakket at mennesket blir frelst ved tro uten gjerninger. Men de elsker ikke budskapet. Paulus trodde på Jesus som den druknende roper om hjelp. I det budskapet var selve livet. Her var alt han hadde å håpe på, når det gjaldt frelse og evig liv. Derfor elsket han det, og han ville ikke vite av noe annet enn «Jesus Kristus og ham korsfestet». Det er bare den som ved loven er død for all selvros, som forstår evangeliet.
Erfaringen av at all egen ros og egen rettferdighet dør i møte med Guds lov og at du er avhengig av en Jesus som søker tollere og syndere som deg, er den felles erfaring alle Guds barn har. Denne er både den lovløse og den loviske fremmed for. Den erfaringen knytter deg til Jesus. Den gjør at du priser både hans lov og hans evangelium. Du blir venn med dem begge! Du trenger dem begge.
Du trenger Guds lov som din gode veiviser i livet. Du ønsker at loven avslører deg, så du ikke bygger din egen rettferdighet. Du ønsker å korrigeres av hans bud, så ikke dine mange onde lyster skal ødelegge ditt og andres liv. Men mest av alt elsker du evangeliet. Det frie evangeliet, som taler til den som ingenting har å rose seg for overfor Gud. Og blant dem er du.
Så må vi forkynne et evangelium til både den lovløse og den loviske til slutt: Jesus elsker slike. Han vet at alle mennesker dypest sett er fortapte i seg selv. Det var lovløse og loviske han kom til jorden for å frelse. Av naturen har vi alle både den loviske og den lovløse i oss. Den lovløse vet innerst inne at han ikke følger Guds bud. Veien er å innrømme det som trass i mot Jesus. Innrøm uviljen mot hans lov som fiendskap mot Gud. Du har i følge loven, ingen rettigheter hos Gud. Kom i stedet som et lite, hjelpeløst menneske til den store jordens skaper og håp på at du kan få noe i kraft av Jesus død for deg. Han som har gitt oss sine bud, han har også lenge ventet på å få rekke deg sitt evangelium. Det heter at du får alt for Jesu skyld.
Det samme gjelder den loviske. Den kaster gjerne stener rundt seg på andre. Men er du selv ren? Den som er ren, kaste den første stenen! Slipp stenene, og kom til Jesus. Du trenger ham du også. La ikke din fasade være din frimodighet og identitet. Gud ser bak fasaden. Det er Jesu nådefulle innbydelse du trenger mest av alt. Den som inviterer på bakgrunn av hva Jesus har gjort for oss på sitt kors.
Bli liten, bli barn, bli enfoldig og tro. Bli en av de synderes skare. Som kun vet og takke og love.
Ole Andreas Meling
