Hvem av dem – Ananias eller Safira – som først ble åndelig blind vet vi ikke. Jeg tror ikke at det skjedde på nøyaktig samme tidspunkt. Men det vi vet er at deres relasjon til hverandre førte til blindhet og fall i den samme synd. De ble enige om at det går an å «gå over streken» i forhold til Guds bud.
Les Apgj. 5.1-11.
Ananias og Safira – ble åndelig blinde og kunne ikke lenger se alvorligheten i det å bryte budet fra Guds munn som sier: «Du skal ikke vitne falskt» (Matt.19.18). De visste det nok – at det ikke var helt bra det de var blitt enige om å holde på med, men Satan hadde dåret dem slik at de ikke så eller hørte Guds ord om at: Syndens lønn er døden (Rom. 6.23) og de hadde også glemt Jesu forkynnelse om nødvendigheten av å bli omvendt og ikke lenger leve i synden (Matt. 4.17). Mye kristen kunnskap var nok på plass hos dem, men et forfall i deres vandring med han som er Guds Ord var et faktum.
Det å bli åndelig blind skaper ofte åpnede øyner inn mot en ny verden (1.Mos. 3.6-7). Som et sug dras øynene innover i denne verden og alt det den har å gi av tilfredsstillelse – for kjødet og begjæret. Vandring inn i denne verden er stadig over grenser. Stadig mer – krever synden.
Det som skjedde med Ananias og Safira står i sterk kontrast til relasjonen som Josef og Potifars hustru hadde. (Les 1.Mos. 39.4-12).
Potifars hustru kjente på begjæret etter denne vakre unge mannen som hennes mann hadde kjøpt til arbeider på deres eiendom. Dag etter dag lot hun øynene følge ham. Jo lenger hun fortsatte med det til mer vokste begjæret i henne.
«Kom og ligg med meg» sa hun en dag til Josef. Satan med sin åndehær overøste i dette øyeblikk Josef med sine løgner. En kamp om èn sjel – så stor – at du som lesere dette ikke skjønner eller ser det – uten at Herren har åpenbart for deg hvordan kampen om sjelene foregår.
Josef ble nok fristet. Han hadde også en syndig medfødt natur. Han kunne latt Satans løgn få rom – og slik fått en kortvarig nytelse av synden. En dag, ett år eller kanskje 50 år. Alt kort sammenlignet med evigheten! Men Josef fryktet Gud – og holdt sine øyne vendt mot Han og hans Ord. «Hvordan skulle jeg da gjøre denne store ondskap å synde mot Gud?» sier Josef til den vakre kvinnen som oser mot han – av begjær og skamløshet.
Dag etter dag fortsette Potifars hustru med slibrigheter og det usømmelige snakk – som nok kanskje egget i Josefs kjød. Dag etter dag ville hun ligge med ham – ikke bare i fantasien. Slik er det med synden. Den vil stadig ha mer – mer makt, mer tid, mer rom og plass. En dag da alt husfolket var ute – grep Potifars hustru tak i Josef og prøvde med makt å få ligge med ham. Josef rømte ut av huset. Det fikk koste hva det koste ville, men å gå med åpne øyner inn synden – mot Gud – det kunne han ikke.
Josef hadde åpne øyner inn til Guds nåde, kjærlighet og barmhjertighet. Ja, inn til hans Ord. Dette forholdet skapte en frukt i Josefs liv. Vi leser i Titus brev om hvordan Guds nåde opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er (Tit. 2. 11-12). Denne Guds nåde var Josef avhengig av og i denne Guds nåde levde han.
Josef ville ikke – synde sammen – med Potifars hustru. Han fryktet og elsket Gud!
Men – mange som bekjenner troen i Norden i dag lever frekt, skamløst og etter sine lyster i forhold til både det 6. bud: «Du skal ikke drive hor» og det 10. bud som sier «Du skal ikke begjære din nestes hustru, tjener, tjenestepike, husdyr eller annet som hører ham til.» De ligner Ananias og Safira.
One thought on “Sammen – enige om å synde (Del 3)”
Comments are closed.