Det blir ikke mindre farlig å synde mot Herren Gud om man er sammen med andre om det. I bibelen finner vi en rystende beretning fra den første kristne menighet. Det kom stor frykt over hele menigheten da de så hva som skjedde.

Les Apgj. 5.1-11

Syndens vesen er slik at den binder. Binder til avgrunnen. Det lærer vi i beretningen om Ananias og Safira. De var med i flokken som var kommet til troen på Jesus Kristus – og «stor nåde var over dem alle».

Hvilken nåde måtte det ikke ha vært å sitte under forkynnelsen Peter og de andre apostlene i denne tiden. Få høre et budskap om Gud som elsket oss så høyt at han sendte sin Sønn, Jesus Kristus, til jorden for å redde oss menneskene fra den evige fortapelse og vinne oss en fullkommen salighet hjemme hos Far.  Oppleve at syndens lenker brast og at man ble satt i frihet ved Sannheten – Kristus.

Ordet som de hørte trengte seg inn i samvittighet og sinn – de bekjente sine synder – og de fikk se inn i frelsens hemmelighet. På bønnemøtet vi hører om i Apgj.4.24-31 ser vi at stedet der de var samlet skalv – og de ble alle fylt av Den Hellige Ånd.

Ja, mange av oss kunne nok tenkt oss å ha vært der – og noen tenker kanskje: Da skulle sannelig kristenlivet mitt vært litt annerledes. Ja, livene til de troende i den første kristne menighet ble virkelig annerledes. De gikk fra å være på dødens vei til å bli satt inn på Livets vei. Noe større kan ikke skje for et menneske.

Men Satan og hans åndehær raste. Over hvert eneste menneske som Jesus Kristus har fått satt inn i barnekåret hos seg – sverger Satan på at han skal forføre det tilbake til seg. Og midt inne i de gjenfødte troendes flokk – ja, hos den enkelte troende – har Satan en alliert. Den gamle syndige medfødte natur. Begjæret. Det glemte Ananias og Safira – og det glemmer mange i dag.

Ananias og Safira – to mennesker som deg og meg – ble enige om å synde «litt» – mot Herren.

Fortsettelse følge på Sareptas hjemmeside senere

Del på Facebook

Tweet