Diospolis kalte de byen, eller «Byen til Zevs». Året var 260 f.Kr. De fleste byer grunnlagt av det greske stor-riket, ble dedikert til en av grekernes mange guder. Denne byen skulle kalles opp etter den største av alle greske guder, den store Zevs. Myntene de har funnet i byen, æret Zevs og keiseren. Antiokus II dedikerte byen til sin kone, Laodice, og byen fikk så navnet Laodikea.  

Byen lå midt i et viktig vegkryss. De aller fleste handelsfolk mellom øst og vest gikk gjennom Laodikea. Enten de skulle til den store havnebyen Efesus eller kongens by, Pergamum, gikk vegen gjennom Laodikea.  

Det var dyktige forretningsfolk her. Mye takket være et stort jødisk samfunn. Basert på gull som hvert år ble gitt som gave til Jerusalem, telte de minst 7500 jøder. Flere av disse var nok til stede pinsedag da Peter talte. Og ganske sikkert kom flere av dem til tro, og tok den nye troen med seg hjem til Laodikea. Også Paulus må ha besøkt byen. I alle fall kjenner han flere her, og hilser dem i Kolosserbrevet.

I Laodikea produserte de ullvarer som ble viden kjent. De lagde alle slag klær, ytterklær og inneklær. Ullen var mørk i farge. Og den ble eksportert rundt i hele det greske og senere romerske riket.

De lagde også medisin. Laodikea var et medisinsk sentrum. De var særlig kjent for en salve for øret, og et pulver de brukte i øyet. Til og med den berømte filosof Aristoteles omtaler denne salven fra Laodikea.

Handelen brakte mye penger inn i byen.  Disse ble organisert i et høyt utviklet bankvesen. Når de sa de var rike, så var det sant når det gjaldt penger. I år 60 e. Kr. opplevde de et stort jordskjelv. Både Sardes og Filadelfia var avhengig av hjelp fra keiseren for å bygge byen opp igjen. Men Laodikea klarte seg selv. De var rike og uavhengige.

Et stort festningsverk omringet byen, og gjorde dem trygge mot fiender.

De hadde riktignok en stor svakhet i byen. Det fantes kun oppkommer av varmt vann. Dette ble fraktet inn i byen med flere kilometer lange akvedukter. Disse kan en se den dag i dag. Vannet som rant inn i byen var derfor lunkent og fullt av sedimenter. Det kunne derfor ikke drikkes uten at det ble renset og avkjølt.

Johannes er på Patmos som fange. Her åpenbarer Herren tilstanden til 7 menigheter. De fleste av dem er det noe godt å si om. Men ikke Laodikea.

«Jeg vet at du er verken kald eller varm, om du bare var kald eller varm! Derfor vil jeg spy deg ut av min munn.»

Det var ikke bare vannet i Laodikea som var lunkent. Også de kristne i byen var lunkne. De var i Guds øyne verre enn hedninger. De som dyrket Zevs og keiseren, var kalde. Du visste hvor du hadde dem. Men de kristne i Laodikea var lunkne – ikke kalde, ikke varme.

Historikeren W. M. Ramsay som har studert dette nøye, gir dem denne beskrivelsen:

«Det var disse egenskapene som bidro til å gjøre den i hovedsak til den vellykkede handelsbyen, bankenes og finansens by, som kunne tilpasse seg andres behov og ønsker, alltid føyelig og imøtekommende, full av kompromissets ånd.» fortsetter Ramsay.

Det er funnet inskripsjoner som synes som om ulike religioner har levd fredlig ved siden av hverandre her – (240-300 e.Kr). «Dette er ikke mulig uten at noe offer av prinsipper», iflg Ramsay.

Når rikdom og materielle goder blir viktig, blir andre prinsipper mindre viktig. Alt som støter. At som gjør deg upopulær, og som setter deg i fare for å miste din posisjon i byen, finner de opp grunner til å unngå.  Kjærligheten til Ordet og til Jesus, druknet i kjærlighet til penger og materiell framgang.

I Laodikea gjaldt det om å finne den letteste vegen til himmelen. Verden vil nok kalle dem balanserte, kloke og tolerante. Slik kristendom kan alle like. Den er ufarlig, men også kraftløs. La oss tenke oss en samtale med de kristne i Laodikea.

«Hva står dere for Laodikea? Dere uttaler dere jo så lavmælt og vagt.»  

«Hva tenker dere om himmel og helvete?»

«Nja, vet ikke helt. Kanskje, kanskje ikke.»

«Tror dere ikke at bare Jesu navn frelser?»

«Jo, det tror vi vel, men Gud er jo kjærlighet og han finner vel en veg for de fleste. Uansett må vi ikke være for skråsikre.»

«Hvordan går det med kampen mot synden?»

«Alle er jo syndere. Vi er gjennomsnitts-kristne, og det må være godt nok. Det har ingenting for seg å være så opptatt med det.»

«Hva med de romerske festene?»

«Vel, vi deltar litt for å vise at vi også kan være glade, og kanskje kan vi få noen med oss i kirken på den måten.»

«Men det er jo folk og dyr som plages og pines, og dette kalles underholdning! Gud hater jo vold! Jo, det går vel litt langt. Men hvis vi ikke er til stede, kan vi jo ikke påvirke det heller.»

«Og hva med røkelsen til keiseren? Dere minnes vel Polykarp som ble martyr fordi han ikke ville brenne røkelse til keiseren.»

«Ja, det står respekt av det. Men egentlig var det nok ganske unødvendig og litt uklokt av ham. Litt røkelse må da keiseren være verdt – vi mener jo ikke noe religiøst med det.»

Johannes oppsummerer deres tilstand slik:

«Du sier du er rik og har overflod, og mangler ingenting».

De hadde svar på alle spørsmål. Ingen anklage. Ingen frykt for å stå for Guds ansikt. Ingen redsel for selvbedrag. Ingen kamp mot synden. Og ingen forfølgelse. Da blir det heller ikke så nødvendig å høre Ordet.

Midt i deres materielle rikdom og politiske trygghet, var Jesus havnet på utsiden. Nå står han utenfor og banker. Det kristne fellesskap hadde de, gudstjenesten og formene. Men Jesus stod utenfor. Han vil inn. Og han vil inn med et budskap. De som slipper det budskapet inn, slipper også Jesus inn. Men det er et hardt budskap og ta til seg. Men det er nødvendig, om de skal bli frelst. Det står om evigheten. Her gjelder det samme for alle Laodikeas brødre og søstre i dag også.

«Du er lunken. Du er ussel, fattig, blind og naken. Din tilstand er elendig!»

Men når legen har avsagt diagnosen, kommer han straks med medisinen.

Jeg råder deg at du kjøper av meg det du selv ikke har, og som ingen i Laodikea kan gi deg.

Øyensalve for din blindhet. Den er bedre enn øyemedisinen i Laodikea. Den gjør at du ser din sanne tilstand, og at Jesus lyser for deg på en ny måte.

Gull lutret i ild, så du kan bli rik. Rik blir du av det du får av Jesus, ikke det du tilegner deg av rikdom her på jord. Det er den åndelige velsignelse som gjør rik, for den varer i all evighet.

Hvite klær til å skjule din skam. Ullklærne i Laodikea var svarte. Det Jesus vil gi deg er hvitt. Det er rent. Herren kan ikke gjøre deg ren innvendig. Synden sitter for hardt fast og er en så dyp del av deg. Du og synden kan ikke skilles ad. I stedet kler han deg – han gjemmer deg i klær han selv har laget.

Så kan du i stedet takke Jesus. Du kan vende blikket mot ham, og se at han er langt større enn alt Laodikea har. Han gir mer enn din egenrettferdighet kan gi. Han gir deg bedre trygghet enn alle Laodikeas festningsverk. Se på ham, motta av ham så mye at troen varmes og hjertet begynner igjen å brenne.

Ole Andreas Meling