Jesus svarte djevelen med de ordene. Det står skrevet! Dermed var saken avgjort. Jesus rikket seg ikke fra det som står skrevet. Her var sannheten. Her var vegen. Her var livet.
Gud talte til Adam, og Adam fortalte det videre til Eva. Slangen prøvde å så tvil om dette ordet. Har Gud virkelig sagt? Ordet Eva hadde hørt var enkelt og klart. Det kunne ikke misforstås. «For dagen du eter av det, skal du visselig dø!» Selv et barn uten skolegang kan forstå det. Likevel tvilte Eva, ikke fordi Ordet var uklart, men fordi hun hadde fått lyst på frukten. Og når hun kom bort fra Ordet, trodde hun snart det motsatte av Ordet. Slangen forkynte det frimodig: «Du skal ikke dø!»
I reformasjonen formulerte de det slik: Skriften alene. I spørsmål om den kristne lære, er Skriften høyesterett.
Katolikkene tror også på Skriften som Guds åpenbarte ord, og som sann i alle deler. Men Skriften får ikke være alene. Gud fortsetter å åpenbare sitt ord gjennom Kirken. De taler om Tradisjonen med stor T.
Og det er paven som definerer den rette tolkning, og som dermed blir den Hellige Tradisjon. Flere lærepunkt i den katolske kirke, kan umulig utledes av Skriften. Tradisjonen er ikke bare tolkning av Skriften, men det er ny åpenbaring. Og med slik vektlegging av tradisjon, konserveres vrang lære.
Også den ortodokse kirke forholder seg til tradisjonen som guddommelig og ufeilbar. Prester kan feile og grupper kan feile. Men Jesus er Kirken, og kan ikke feile, hevder de. Så det som blir definert som tradisjon, er forpliktende på lik linje med Skriften.
Selv om både den katolske kirke og den ortodokse kirke tror på en ufeilbarlig tradisjon, er de likevel uenige på flere punkt. Så uenige at det en gang ble skilsmisse. En av dem må iallefall ha feil i sin tolkning av Skrifen.
Det har også medvirket til at den vanlige mann ikke er blitt oppmuntret til å lese i Bibelen. Her synes å se en endring i disse kirkesamfunn nå, det er gledelig.
Men den Lutherske kirke er ikke så mye bedre stilt. Også den har forlatt prinsippet om Skriften alene. Den liberale teologi har innført fornuften i tillegg til Skriften. Finner en under og tegn som blir for utrolige, sår en tvil om sannheten i dem. Finner teologene tilsynelatende motsetninger i Skriften, konkluderes det med at det er feil i Skriften. Finner de at det er motsetninger mellom vitenskap og Skriften, trumfer vitenskapen. Stemmer ikke Skriften med moderne etikk, formes tolkningen av Skriften i tråd med tiden.
Fornuften er et gode. Og vi kan ikke gjøre det minste Bibelstudium uten den. Men den får være tjener, ikke herre. Blir det spenninger mellom fornuft og Bibel, velger vi Bibel.
Bibelen er ikke utydelig. Den er i det store og hele klar i sin tale. Det er ingen tvil om at Bibelen taler om en plutselig skapelse og en ung menneskehet. Den taler om en Gud som gjør store under og tegn. Den fordømmer homofili og samboerskap, og sier at bare menn skal være eldste i menigheten, for å ta noen aktuelle eksempler. Og ikke minst, taler den om frelse ved omvendelse og tro på Jesus.
Bibelen er ikke vanskelig å forstå på disse punkt. Problemet er ikke tolkning, men at Skriften ikke får være alene. Den menneskelige fornuft står som en avgud på siden. Og ingen kan tjene to herrer, sier Jesus.
Et siste avvei er der indre åpenbaringer og moderne apostler kommer i tillegg til Skriften. Da får en syner og drømmer som blir større og viktigere enn det skrevne Ord. Og en får mennesker som får en autoritet, bare Bibelens apostler skal ha. Da er det heller ikke lenger Skriften alene som råder.
Vi trenger å vende tilbake til Berøa-kristendommen. De var av et «edlere sinn» står det. De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt.
Ole Andreas Meling
