Ofte merker jeg en sterk lengsel etter vekkelse der jeg reiser rundt. De ber om det på sine bønnemøter, og de går med et dypt ønske om at bedehuset skal fylles og mennesker bli frelst.
Så hører de om noe som skjer andre steder i landet. Og så fylles de både av mot og av litt misunnelse. De får mot, fordi de ser det kan skje også i dag. Og litt misunnelse, fordi de så gjerne skulle ønsket det skjedde i sitt bedehus.
Men ikke all ansamling av mennesker på et bedehus eller kirke er vekkelse. I dag brukes også ofte et annet uttrykk, nemlig vekst. Kirker snakker om at medlemstallet vokser. Menighetsvekst blir et mål for suksess.
Paulus snakker om at vi må se etter hvordan vi bygger Guds rike. For vårt arbeid skal prøves i ilden. Spørsmålet er hva som blir igjen av vårt arbeid etter at Gud har holdt dom. Hvor mange fikk vi virkelig med til himmelen?
Det finnes en vei til Gud, men mange veier til Jesus, er det blitt sagt. Og det er det mye sant i. Men noen fellestrekk er det.
Bibelen sier at vi i utgangspunktet er åndelig døde. Og Paulus sier at en kristen er en som er blitt levende. Han lever ikke lenger som før etter sine lyster, men har fått en ny Herre. Nå lever han i kamp mot sine lyster. Jesus er ikke lenger en du prøver å holde distanse til, men en du gjerne vil være nær. De troende er ikke lenger fremmede og merkelige, men de er blitt åndelige søsken. Om de er aldri så forskjellige i alder og interesser, så kjenner et sterkt bånd i felles tro på Jesus.
Å gå fra død til liv, skjer gjennom en fødsel, sier Jesus. Og en fødsel kan være smertefull nok, også i åndelig forstand. Vekkelse er fødsels-smerter. Det er en tid hvor Herren vil bryte ned det du tror på som ikke holder, for å gi deg troen på det som holder.
Skal han bryte ned din ateisme, vil du kjenne smerten i tomheten og meningsløsheten i livet uten Gud. Skal han bryte ned din selvlagde tro, skapes det en uro når du begynner å mistenke at det ikke holder. Skal han bryte ned din egenrettferdighet, må du kjenne smerten over å være en synder. Skal det bli et ekte rop om frelse, må du først kjenne på redselen for å gå fortapt. Skal han rive noen løs fra likegyldighet, må han gjerne bryte ned din falske trygghet i deg selv. Det må bli uholdbart å være ufrelst, eller å være usikker på om en er det.
I alt vil Ånden lede deg til Kristus, til troen på Ham. Så du får ditt alt i Ham og i det han har gjort for deg.
Det finnes mye som kan ligne på vekkelse uten å være det. Sentralt i sann vekkelse, er at det er klar, Bibelsk forkynnelse som skaper vekkelsen. Vi kan nok lettere samle folk ved hjelp av god musikk, profesjonelle møteopplegg, sosiale sammenkomster osv. Men det er ikke vekkelse.
En viktig frukt av sann vekkelse, er at det er skapt en trang til å høre Guds Ord. Det nye livet må ha mat. Var det bare en kortvarig begeistring over en bestemt predikant, eller skjedde det noe nytt i personenes forhold til Gud? Da vil det vise seg i etterkant, når det kalles inn til småmøter og bønnemøter.
Også kristne trenger vekkelse. Livet kan sovne og dø. Vi trenger derfor forkynnelse som har vekkelsestonen i seg, og som ikke tar det som en selvsagt ting at alle som kommer på et kristent møte har det rett og godt med Gud.
Ole Andreas Meling
