Den uka som har vært har vært helt utenom det vanlige for min del.
Møteuka starta på Stallemo Bedehus, her tok jeg med meg Kamilla og vi
hadde stor glede av å synge sammen. Kveldens tekst var fra 2 Samuels
bok 7,2-7. Et flott og velsignet møte.
Fredagen er det arrangert et husmøte i Mandal hos ekteparet Engedal. En fin flokk med eldre som var så takknemlig for unge krefter. Jeg tror det er sjelden jeg har opplevd så
sterke sangkrefter på tross av alder, antall, og et surt piano. Likevel ble
det sunget for full hals “Jeg vil prise min gjenløser”. Sterkt!
Lørdagen kommer jeg til mer kjente trakter. MUF misjonshuset sin
ungdomsforening. Her har både jeg og Ole Andreas fått fin inngang de
siste årene. Her talte jeg over min kjære salme. Salme 73. En
ransakende tekst. En oppgitt tone fra Asaf. Da han observerer at det går
de ugudelige vel. Da han til slutt går i Guds helligdommer, inn i Guds ord
og innser hvordan det går dem til slutt. En alvorlig sannhet. Som skaper
ransakelse når man kan stille seg det samme spørsmål: «Hvordan går
det med meg til slutt?”
Andakten ble avsluttet med: “Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd.[…] Når jeg bare har deg, begjærer jeg ingenting på jorden. Om enn mitt kjød og
hjerte svikter. Så er Gud min hjertes klippe og min del for evig.”
Å sitte kun igjen med han. Da er det ingenting å begjære på himmel og
jord. Når frelsen står å faller ved hva han har gjort. Søke sin tilflukt hos
ham, med et hjerte og kjød som svikter ham. Et underlig mysterium.
Etter møtet kom en jevnaldrende mann. En samtale jeg sent vil glemme.
Samtalen varte nok godt over 2 timer. En dyp takknemlighet og glede.
“Tenk Jesus har seiret, jeg skal ikke gjøre noen ting.” med en dyp
takknemlighet i stemmen. “Jeg har syndet større og verre synder enn
folk flest, men Jesus har frelst meg” Det var ikke mange tårer i løpet av
samtalen, men det var en tydelig undertone av frihet og forløsning fra sitt
gamle liv. Det var en av de mest rike samtalene jeg har vært borti.
Spesielt siden det ble så sterk påminnelse til meg selv også. I alt som
ble snakket om og ordvekslinger.
På søndag var jeg og Kamilla i Vågsbygd på Fjellhaug bedehus. Her var
det ønske om mye sang fra oss. Tror ikke vi hadde øvd inn så stort
repetoar sammen. Talen ble over samme tekst som lørdag. Her var det
også dyp takknemlighet og vi fikk flere varme klemmer. Rikt å få være vitne
til at Guds ord har fått gitt sin åndelige føde i løpet av uka. Dette er noe
jeg stadig må minne meg selv om. Det er Gud vi skal takke for alt som
blir gitt. Først og fremst at det som er gitt til forsamlingen var et ord jeg
selv trengte. Likevel kan skatten bli gitt videre til andre.
Hvilken velsignelse å få stå i en slik tjeneste.
Ole Gunnar Hegle
