2024 har vært et svært dramatisk år for Israel, og minst like dramatisk for Israels fiender. Israel er et helt spesielt land, først og fremst fordi den eneste sanne Gud, som har skapt himmel og jord, har valgt å åpenbare seg for verden gjennom dette folk. Han valgte dem ikke på grunn av deres gjerninger. Nei, de var det minste av alle folk, står det. Men han gjorde det for sin kjærlighets skyld og for sitt navns skyld.
Det aller største dette folk har gitt verden, er Jesus Kristus. Når paven feirer jul med Jesus ikledd et palestinapledd, gjør han vold på denne sannhet. Hele Jesu ættetavle er jødisk, med noen få innslag av inngifte hedninger.
Men vi ser også hvordan Gud vokter dette folket. Elias ble tatt til himlen med vogner og ryttere av ild. Det er Israels vogner og ryttere, sa Elisja som så på. Disse voktet byen da Syrerne ville ta Elisja. De som er med oss, er flere enn de som er med dem, sa Elisja til sin redde elev.
Det er verdt å minnes noen hendelser i 2024 i dette perspektiv. Vi har vært vitne til en så stor mengde med underfulle hendelser, at selv de mest gudløse i Israel begynner å spørre: Mon det likevel står en Gud bak?
13. april ble Israel rammet av verdenshistoriens kraftigste rakett-angrep. 330 missiler ble sendt fra Iran. Hver og en på størrelse med en stor buss full av sprengstoff. Bare en rakett kunne drept 1000-er om den traff et folkerikt område. Israels eksperter sier at vi kan stanse 80 % med våre forsvarssystemer. De klarte å stanse 99 %. 4 traff Israel, men på ufarlige steder.
1. oktober skjedde det igjen. Denne gang med 200 missiler. Et nytt under skjedde. De eneste som ble drept, var noen i Iran som døde av et uhell ved oppskytningen.
Så har vi sett flere spektakulære likvidasjoner og angrep mot fiendens ledere. En mengde toppledere fra Hizbollah og Hamas er likvidert. Det vil nok bli et spennende manus for en film hvordan Israel gjennomførte drapet på Hamas politiske leder Ismail Haniyeh. Hvordan kunne de lykkes med å plassere sprengstoff bak de strengeste sikkerhetsmurer i Iran?
Også drapet på Sinwar var forunderlig. Israelske soldater var ute på et rutineoppdrag, da de traff på noen mistenkelige personer. Det ble en skuddveksling, og der i ruinene fant de den hovedansvarlige for 7. oktober massakren.
Det blir nok også et film-manus engang hvordan de klarte å plassere sprengstoff i personsøkere til rundt 3000 Hizbollah medlemmer. Disse personsøkerne ble grundig sjekket, men de fant ikke sprengstoffet. Blindet Herren deres øyne.
Men er det grunn til å glede seg over at Israels fiender blir drept? David har nok noe å lære oss her. Han opplevde et voldsomt fiendskap fra Saul og hans familie. I den siste avgjørende krigen mellom dem, ble Saul og hans familie drept en etter en. Da sørget David. Han ville heller at de skulle slutte fred med ham. Men når Sauls slekt ville erobre kongetronen, måtte Herren hindre dem. Gud hadde valgt David til konge. En kamp mot David, var en kamp mot Herrens utvalgte. Det fører alltid til nederlag.
Slik må vi også tenke om dette. Vi skulle gjerne sett at Israels fiender vendte om, og søkte frelse hos Israels Gud. Men når de i stedet søker Israels utslettelse, må Herren hindre dem. For Herren vokter sitt folk!
I tillegg kan vi ta med at Syria falt på noen dager, og at Iran dermed har mistet nesten all sin makt i området. Israel står nå sterkere enn noensinne. Den gjør lurt som vender om til Israels Gud.
Ole Andreas Meling
foto: adobe stock
