Jeg er overbevist om at dette er grunnkrisen i vår kultur: Mannens flukt bort fra kvinnen og barnet, inn i en slags teknisk manipulasjon av virkeligheten, skriver Børre Knudsen i sin Dagbok fra celle 13. Dagboken er et profetisk vekkelsesskrift for vår tid, som alle burde lese.
For barnet i mors liv er et medmenneske.
Det er virkeligheten vi flykter fra.12 eller 18 uker betyr lite. For barnet gjelder det liv og død. Hvem kan stå rolig og se på at det forsvarsløse barnet forlates, uten at det får dype følger for vår integritet?
Innerst inne vet vi at det er galt å ta liv. Derfor tåler ikke abortloven dagens lys. I flukten fra virkeligheten brukes det ord for å omskrive språket. I mørket høres det tåkeprat om celleklump, rettigheter, utvikling, selvbestemmelse og kvinnens kropp. Ikke la deg lure! I dagslys ser du at barnet i mors liv er ditt medmenneske som du må kjempe for!
Det fødte liv og det ufødte liv er vevet i hverandre. Det er umulig å ta verdien fra det ene uten å degradere det andre. Nettopp det skjer ved fosterdrapsloven. Og det påvirker oss alle i langt større grad enn vi makter å innse. Kjærligheten blir kald. Mennesker vurderes etter egenskaper og evner. Vi ender opp med en kald, kynisk og teknisk manipulasjon av virkeligheten.
Hvor er pappa? Han som skulle stille opp, gi sitt eget liv for å verge barnet, flykter fra sitt ansvar. Når pappa flykter fra virkeligheten, skjønner vi at vi lever i et samfunn hvor farsbildet er brutt sammen. Abortloven velsigner pappa. Du er ikke lenger nødvendig. Vi klarer oss uten deg. Det er ikke rart vi har et gutteproblem.
Igjen sitter mamma. Alene. Forlatt av mannen, foraktet av staten. Vi hadde ikke tro på deg som mamma. Å tro at man løser en kvinnes problemer ved å drepe hennes barn, er kvinneforakt på sitt mest avskyelige, sa Børre Knudsen. Mennesker i livets mest sårbare situasjoner må møtes sannheten tro i kjærlighet. Den brutale sannheten setter fri. Uten sannheten forvitrer kjærligheten. Uten kjærlighet er jeg intet.
En ren og usmittet gudsdyrkelse er å se til farløse i deres nød. Når pappa ikke lenger stiller opp for sitt barn, hvem skal da se til den farløse? En sak er å vite hva som er rett, noe helt annet er å handle etter det. Vi kan ikke sitte stille. Barnet i mors liv er vårt medmenneske!
Hva skal vi gjøre? Her må vi hjelpe hverandre! Burde vi ikke gjøre alt det som står i vår makt? La oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet! La oss vise sann omsorg og barmhjertighet mot dem som står i mørke livssituasjoner.
Om det så er å stille opp der ondskapen utføres, for å gi vern og trøst til de minste og mest forsvarsløse blant oss. Gjøre oss selv like små og hjelpeløse som dem. Stå der som skyteskiver for verdens hån og forakt, så barna i det minste ikke må dø alene. Med vissheten om at vi gjorde det vi kunne!
Jeg er redd jeg er for feig. Og det ødelegger meg innenfra. Hjelp meg!
Som kristne får vi gjøre som Daniel. Se på folkets synd som vår egen. Bøye våre knær og vende oss til Gud. La oss begynne der. Alle fedre og menn oppfordres til en tredagers bønn- og faste for våre medmennesker i mors liv. Blir du med?
Det haster med å stille oss i gapet for Guds brennende vrede. Skal folket omvendes må det begynne med oss. La oss ikke flykte fra kvinnen og barnet!
Å, Herre! Du store og forferdelig Gud, som holder din pakt og bevarer miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud! VI har syndet og gjort ille, vært ugudelige og satt oss opp mot deg. Vi har veket fra dine bud og dine lover…. Herre, hør! Herre, tilgi! – for din egen skyld, min Gud.
Wilhelm Nessa
