Jeg er på Selje. En bygd på Stadlandet. Sarepta har hatt flere møter her, men for meg er det første gangen. Det har vært gode møter sier de, så jeg merker at jeg er velkommen. Sarepta har fått et godt navn her. «Det er ikke store flokken», sier kontakten vår. «I kirka nå sist var det bare 7 personer.»
Jeg går som vanlig en tur i fjellet, og treffer på litt folk der. Det er så mye lettere å slå av en prat ute i det fri. Jeg forteller om møtene på bedehuset, men det var ikke aktuelt å gå dit. «Jeg er ikke en del av det miljøet», svarer mannen og tar fatt på joggeturen hjem. Det kommer 8 sjeler på møtet denne kvelden.
Bare noen åretak fra Selje, ligger øya Selja. Her døde Norges første martyrer, sier tradisjonen. De kom seilende fra Irland og slo seg til på øya Selja. Det var på 900-tallet. Her ble de ikke ønsket hjertelig velkommen. I stedet ble de mistenkt for å være hærmenn, og ble drept. En av dem var Sunniva. Sunniva ble funnet her av Olav Tryggvason, nesten 100 år senere. Da var liket fortsatt helt. Det sies at folk så et lys over dette stedet, og Sunniva ble helgenkåret. Olav Tryggvason bygde Norges første kirke her. Denne finnes det ikke spor av, og historien er for det meste oppdiktet. Men noe sannhet kan det nok være i det. Iallefall er det sant at det ble bygd et kloster her som fungerte fram til reformasjonen.
Når jeg har møtene her, leser jeg i Dagen om en keltisk prest, Graham Booth, som sier at luften er tynnere her på Selja.
Selja skal være et sted med en spesiell guddommelig atmosfære på grunn av det som er skjedd på øya, ifølge Booth. Øya huser hvert år store mengder med pilegrimer, som vil oppleve den «tynne lufta» her, og drikke av den magiske Sunniva-kilden og be inne i Sunniva-hola, med rosenkranser og røkelse.
Jeg vil ikke sette meg til dommer over disse personene sine opplevelser. Åndsatmosfæren kan variere sterkt fra bygd til bygd, og fra heim til heim. Det kjenner vi til. Men jeg må innrømme en liten undring. Når det skal være så «tynn luft» her og det skal være så mye lettere å søke Gud her. Hvorfor kommer ikke folket her på bedehuset for å høre Guds Ord?
Jeg taler over teksten: «Ordet om korset er en dårskap for den som går fortapt, men for de som blir frelst er det en Guds kraft». For de fleste på Selje, er det en dårskap.
Den Ånd er det vi lengter etter, som fører til at mennesket kommer for å høre Ordet om korset. Her finner de sin frelse. Bare her. Verken røkelse eller rosenkranser har kraft til frelse. Det er det kun dette Ordet som har. Dette Ordet har kraft til å forene mennesker og Gud. Men uten dette Ordet, blir det bare religiøsitet tilbake.
Ole Andreas Meling
