Dårlig selvfølelse kalles det gjerne. De mange negative tankene om seg selv. Følelsen av å ikke være god nok, og at ingen liker deg egentlig. Alt positivt tas opp i verste mening. Aldri våger du å tro at noe er godt nok ved deg eller ved det du gjør. Det kan være lammende og svært energitappende.
I kristent språkbruk har vi også noen negative følelser som blir sett på som positive. Ja, de er faktisk virket av Den Hellige Ånd. Jesaja bruker ord som å være sønderknust og nedbøyet i Ånden. Disse vil Herren bo hos, står det. Paulus taler også om loven som har som oppgave å gjøre hver mann skyldig for Gud. Det å erkjenne sin skyld, er avgjørende for et menneskes frelse. Men det gjør vondt. Selv sier Paulus om seg selv: «Jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt».
Når verdens psykiatere leser om slike følelser, forklarer de det med psykologiske termer. Luther, som var plaget av store anklager over synden, hadde en særlig overfølsom samvittighet, hører vi. Brorson synger: «Når mitt øye, trett av møye, mørkt og vått av tåreregn». Da sier vår tids lærde at Brorson var plaget av tungsinn og depresjoner.
Ikke alle psykologer klarer å skille disse to ting. Men heller ikke alle sjelesørgere klarer det. Sjelesørgeren kan rose de følelser som kommer av dårlig selvfølelse, og si at de er virket av Gud. Slik kan han skape inntrykk av at slike negative følelser om seg selv er både gode og fromme. De gjør at du trenger Jesus og vil holde deg til ham. Da gjør vi en stor feil. Vi skiller ikke mellom dårlig selvfølelse og sann syndserkjennelse. Det er nemlig to helt forskjellige ting.
Eller han kan formidle et slags evangelium: «Du er god nok som du er! Gud har skapt deg uten feil, og vil ikke forandre noe ved deg!»
Det siste er jo ikke riktig. Det er rett at du er villet av Gud, og elsket av Gud. Din personlighet med alle dens feil og mangler, er gitt deg av Gud. Så du har mye å takke for! Men du er født med alle syndefallets konsekvenser. Både i tanke, vilje og legeme. Her er det mye Gud vil endre. Her i livet gjennom daglig omvendelse og helliggjørelse og til sist i en fullkommmen forvandling i himmelen. Da skal både sjel og legeme bli forvandlet.
Men det er svært viktig å kunne skille dårlig selvfølelse fra sann syndserkjennelse. Begge deler bærer med seg negative tanker om seg selv. Men har helt ulik årsak og derfor helt ulik medisin. Det ene er usunt, det andre tegn på åndelig opplysning.
Selvfølelse er horisontal. Syndserkjennelse er vertikalt. Det første handler om en følelser du har når du møter andre mennesker. Det siste er en følelse du får når du står inn for Guds ansikt. Selvfølelsen formes i samhandling med andre mennesker. Du måler deg med andre. Du får kommentarer eller mangel på kommentarer. Du opplever krenkelser. Du kan oppleve avvisning og kritikk. Du trenger ikke å ha gått på et eneste kristent møte, eller vært i påvirkning av Den Hellige Ånd på noe vis. Dårlig selvfølelse skapes ikke først og fremst av Guds Ord. Det er ikke Guds bud som skaper denne følelsen, men forventninger du innbiller deg at andre mennesker har til deg. Vi har alle et sugende behov for bekreftelser, og når disse ikke er tilstrekkelige, så gjør det vondt i selvfølelsen.
Guds Ord kan til en viss grad gi hjelp for dårlig selvfølelse. Men først og fremst hører dette til på terapirommet. Det er hjelp i å vite at en er elsket av Gud. Det er også godt å lese om at forskjellighet er villet av Gud. Gud vil ikke at vi skal være like hverandre. Men vår ulikhet skal være til hjelp for hverandre.
Den beste hjelpen fra Guds Ord ligger likevel i å få gi seg selv i tjeneste for andre. Vennskap, ekteskapet, arbeidet og menigheten – dette er ikke steder for egen selvrealisering, men tjeneste for andre mennesker. Du skal få være Guds medarbeider. Tjenesten for han gjør at du får vende blikket bort fra deg selv, og i stedet fylles av empati og kjærlighet for andre. Å glemme ut seg selv, kan være sunt for selvfølelsen. Plutselig betyr det ikke så mye alle disse vonde følelsene du har om deg selv. Å oppleve den glede det er å være andre til hjelp, er også noe av det største du kan oppleve her på jord.
Syndserkjennelse er vertikal. Den forholder seg først og fremst til Gud. Den oppstår når du innser at du gjør det som Gud forbyr. Du bryter hans bud. Du elsker deg selv mer enn din neste. Du elsker synden mer enn renheten. Du har lett for å unnskylde din synd og skjule den for Gud. Din kristendom, dine bønner og din tro faller gjennom. Du passer ikke inn i Guds rene verden. Gud er hellig, og du kjenner på en helt virkelig og fortjent følelse av skam.
Denne følelsen er også smertefull. Den har i tillegg med seg frykten for å gå fortapt. Tenk om det skulle skje! Sann syndserkjennelse vet at det ikke er fortjent for deg å komme til himmelen.
Syndserkjennelse forholder seg som sagt først og fremst til Gud og hans Ord.. Men den forholder seg ikke bare til Gud. Den oppstår også når du sammenligner deg med andre. Det ser ut som de andre lykkes så mye bedre i sitt kristenliv enn du. Derfor skjuler du dine hemmeligheter, og skjemmes over deg selv.
Mot denne følelsen har Bibelen et helt annet budskap til hjelp. Her er det ikke budskapet: Du er god nok som du er! Vi får lite hjelp i den første trosartikkelen om Gud som skaper. Vi må til den andre trosartikkel. Det er Jesus som hjelper oss. I ham ser den skyldige en åpen dør for syndere. I han er synden sonet og skylden betalt. Det er ikke et budskap om at det ikke er så ille som du tror. For saken er at du er egentlig en mye større synder enn du tror. Men nåden er alltid størst. Døra inn til Faderen er åpen i Jesus Kristus.
Så om selvfølelse og syndserkjennelse har noen likheter, og kan lett blandes sammen, er det uhyre viktig å lære å skjelne mellom dem. Særlig for sjelesørgeren og terapeuten.
Når vi f.eks. hører at vi ikke trenger å forkynne loven, fordi folk har så mye følelse av å ikke strekke til. Vi må bare forkynne noe som løfter opp og gir folk positiv selvfølelse. Da skjelner vi ikke rett mellom disse to ting. Vi gjør evangeliet om til et terapeutisk budskap, som skal hjelpe folk å se positivt på seg selv. Det blir et budskap uten kors og uten lov. Da blir det ikke lenger et budskap som frelser den som tror.
Om et menneske har dårlig selvfølelse, er det ikke dermed gitt at han også har en virkelig syndserkjennelse. I dag er det mye dårlig selvfølelse blant folk, men lite frykt for Gud. Folk frykter menneskers dom, men lite Guds dom. Vi trenger virkelig at Guds hellighet løftes fram og at loven forkynnes og et sant evangeliet rekkes den som tar dette budskap til sitt hjerte.
Når vi på den andre siden hører at den dårlige selvfølelse åndeliggjøres, og snakkes om som en dyd, da gjør vi også en feil. Det er ikke Guds vilje at vi skal gå rundt å forakte oss selv og snakke oss selv ned. Det er virkelig ingen dyd! Vi skal tenke sant og rett om oss selv, det er det bibelske ideal.
Ole Andreas Meling
