Plass for Jesus i hjerte, hjem og hverdagen

woman praying on holy bible in the morning. teenager hand with Bible praying,Hands folded in prayer on a Holy Bible in church concept for faith, spirituality and religion. victory concept for god.

For noen uker siden skrev jeg om henne som for første gang i sitt liv satt på en bibeltime, og som når siste time var slutt forsvant ut av klasserommet med et stort smil over sitt ansikt. Det siste jeg hørte var ordene ”Jeg gleder meg allerede til i morgen.”

Dagen etter var hun tilbake i klasserommet. Om mulig med et enda større smil over sitt ansikt. Det hadde skjedd noe der hjemme. Da hun hadde kommet hjem dagen i forveien, var hennes tenåringsdatter tilstede. Hun la fort merke til at noe hadde skjedd med hennes mor, og ville naturlig nok vite hva det var. I møte med sin datter tok hun så fram bibelen hun hadde fått, og begynte å fortelle om det som hun for første gang i sitt liv hadde fått høre. Fortalte alt det hun kunne huske fra timene tidligere på dagen. Datteren så på sin mor. Deretter på den åpne bibelen hun hadde mellom sine hender. ”Kan jeg få låne den?” spurte hun. Hun ville også lese. Og så forsvant en 15 år gammel jente inn på sitt eget rom for å være alene med sin mors nye bibel. Uten å komme tilbake.

Hun strålte mens hun fortalte.
”Hvordan gikk det?” spurte jeg.
”Jeg vet ikke. Hun sov fortsatt da jeg måtte dra,” svarte hun.

Det har gått noen små uker. Hver eneste dag har denne damen kommet på bibeltimene. Det eneste hun har med seg er en spansk bibel. Bare i løpet av noen uker har jeg lagt merke til at den har blitt mer og mer slitt. Det er tydelig at den har blitt brukt. ikke bare på undervisningstimene på Centro Sarepta, men også hjemme og ute i møte med noen av hennes venninner.

For et par tusen år siden var det en Andreas som etter et personlig møte med Jesus måtte finne sin bror Simon, for å føre ham til Jesus. Det var en Filip som må lete opp Natanael. ”Kom og se!” var hans vitnesbyrd. Det fortelles om ei horkvinne som glemte alle sine gjøremål, og satte kursen mot byen med et inderlig ønske om at andre også måtte få møte den Jesus som nettopp hadde satt henne fri. I desember 2017 er det altså ei alenemor her i Spania som der hvor hun ferdes, på sitt enkle vis maler et bilde av den Jesus hun selv har fått møte.

Hun vet nok ikke å svare på så mange av de spørsmål som stilles henne.
Likefullt fortsetter hun bare å fortelle om det hun har sett og hørt.
Hun smiler forsiktig. ”De bare rister på hodet av meg, og sier at jeg har blitt helt crazy”.

For et par tusen år siden var det Filip som opplevde at det ble ristet på hodet når han forsøkte å si noe om sitt første møte med Jesus.
”De skal bare le”, sier hun stille.

I time etter time de siste ukene er det hun som har sittet og ristet på hodet. Ikke i vantro. Heller ikke i forakt. Men i dyp undring mens hun har fått lytte til evangeliet for første gang i sitt liv. ”Qué bonito! Qué bonito!” har hun sagt igjen og igjen (Såå fint!). Og så har hun iblant måtte tørke noen tårer i øyekroken, i et ansikt som har strålt av glede.

Forrige uke hadde vi aller siste undervisningsdag før jul.
Så skulle hun hjem for å feire jul.
For første gang.
”For første gang?” spør jeg.
”Ja, for første gang!”
”Har du aldri feiret jul før?”
”Jo, men nå skal jeg feire på ordentlig. Nå har jeg blitt kjent med Jesus!”

Med seg hjem tar hun en julesang. Det er ikke mange hun kan. Kanskje ingen.
Men ett kor har hun lært seg;

”Ven a mi corazón, oh Cristo. Ven! Pues en el hay lugar para ti!”
”Kom inn i mitt hjerte, o Kristus. Kom! For i det er det plass for deg!”.

Det har hun vært opptatt av de siste ukene. At det må være plass for Jesus i hennes hjerte.
Da kan det i sannhet feires jul for første gang.

Jan-Tore Olsen

 

Bilde: Fotolia