Se hvor stor jeg har blitt!

IMG_2453

I år er grenene på plommetreet mitt uten frukt. Det er bare en masse blad og lange nye skudd som strekker seg opp mot himmelen. Det er som om grenene kappes om å si: «Se på meg…hvor stor jeg er!», men det er også det eneste de har å (med)dele.

For tre år siden skrev jeg stykket Bøyd gren. Da var plommetreet mitt fullt av frukt og grenene bøyde seg mot jorden. Grenene hadde noe å dele med jorden.

Også i år foretok gartneren en beskjæring av treet, han gjødslet og vann har det fått. Likevel voks grenene bare helt vilt opp mot himmelen…….uten frukt. På et avgjørende tidspunkt i vår var det lite sollys på grenene. Uten sollys uteble varmen. Det var noen få blomster å se, men «den stille susen» av humlen, og berøringer av den, ble det lite av i kulden.

For mange mennesker som bekjenner kristennavnet blir det alt for lite «sollys» og varme inn over livet. Få soloppganger fra det høye (Luk 1. 78) får gjestet oss, fordi det «ene nødvendige» (Luk 10. 42) bare er blitt en kunnskap som vi kan………og ikke levd liv. Lyden av «den stille susen» (1Kong 19. 12 f) nådde ikke inn i livet. Gudsfrykten forsvant litt etter litt og derfor fikk ikke rettferdighetens sol gå opp og komme inn med legedom (Mal 4.2). Det var på et avgjørende tidspunkt i livet at det katastrofale skjedde. Det åndelige forfallet startet. Om forfallet vedvarer ender det i frafall.

Grenene på plommetreet mitt vil sannelig vise både gartneren og omverdenen at: Her er det liv! Men det er et liv uten frukt.

Avslutningen på stykket Bøyd gren fra 2014 var slik:
Når Jesus begynner å virke gjennom oss, da blir vi bøyd. Det vil alltid være noe som tynger og bøyer oss ned der Åndens frukt vokser. Det er tungt for mitt stolte «jeg» å bli bøyet, men midt i min avmakt får jeg lov til å se opp på ham, Jesus Kristus, og stråle av glede over alt jeg eier i ham!